Norsk kritik: Forældet dansk debat
DEBAT: "Opbakning til bistanden" er et forkert udgangspunkt for debat, og det smider mere brænde på bålet af den misforståede kritik af støtten, mener seniorrådgiver Arnfinn Nygaard fra det norske RORG-samarbeidet (teksten er på norsk).
Af Arnfinn Nygaard
Seniorrådgiver, RORG-samarbeidet
I Danmark la Norads søsterorgan, Danida, nylig fram en ny opinionsundersøkelse, som viste at danskenes oppslutning om bistanden er stor, men fallende.
– Hvordan styrker vi opbakningen til bistanden, spør Altinget.dk og har invitert Danmarks nye handels- og utviklingsminister, Mogens Jensen, og et knippe danske organisasjonsfolk til debatt.
Det er imidlertid et helt feil utgangspunkt for debatt, som i tillegg kan nøre opp om den type misforstått kritikk av opplysningsstøtten til organisasjonene, vi opplevde i Norge i kjølvannet av Hans Roslings opptreden på NRK-Skavlan i februar.
Jeg håper, det er nettopp dét, vår utenriksminister har forstått, når han i årets tildelingsbrev til Norad gir klar beskjed om, at informasjonsbevilgningen til Norad ikke skal benyttes til "annonsekampanjer på TV, kino eller i trykte publikasjoner".
Når UD samtidig gir Norad pålegg om, at nye langsiktige avtaler med sivilsamfunnet om støtte til opplysningsarbeid ikke skal utlyses i år, så bør det ikke være et signal om avvikling, men at han ønsker å ta grep for å gjøre dette arbeidet enda bedre, før ordningen utlyses.
Dagens debatt i Danmark kan til forveksling likne den debatten, det norske stortinget hadde i 1973, da de skulle behandle den årlige stortingsmeldingen om norsk bistand.
En meningsmåling gjennomført av Gallup noen dager i forveien viste, at 61 procent av de spurte mente bistanden var for høy og satte dermed dagsorden for debatten i Stortinget. Politikerne var naturlig nok urolig for den svake oppslutningen om bistanden, men siden har det skjedd mye både med oppslutningen, u-landsopplysningen, verden og utviklingspolitikken.
I SSBs opinionsundersøkelse for Norad i 2010 kom det for eksempel fram, at seks av ti mente, det var «svært viktig», at regjeringen bekjemper såkalt «landgrabbing» i utviklingsland, fem av ti, at det var "svært viktig" med rettferdige handelsregler, og fire av ti, at det var "svært viktig" å bekjempe skatte- og kapitalflukt.
Bare en av ti mente, det var "svært viktig" med økt bistand, men ikke fordi de var mot bistand. Tvert imot, oppslutningen om bistanden er betydelig høyere enn for eksempel oppslutningen om EU i de fleste land i Vest-Europa. Det er fint, for den trengs fortsatt, men det er ikke nok.
Samstemt politikk for utvikling
Det mest fremtidsrettede i regjeringens politiske plattform (Sundvollenerklæringen) på det utviklingspolitiske feltet er derfor fokuset på samstemt politikk for utvikling, som OECD har definert slik:
"En politikk som sikrer, at målene for utviklingspolitikken ikke undergraves av annen politikk myndighetene fører, og som også påvirker utviklingslandene, og at disse andre politikkområdene, så langt det er mulig, støtter opp under utviklingsmålene."
Fordi de fleste av oss, både i Norge og Danmark, har det rimelig bra og bryr oss om verden utenfor, så støtter vi opp om bistanden. De fleste av oss har imidlertid også forstått, at varige endringer krever politiske svar og løsninger utover bistandsbevilgningene – både i rike og fattige land.
Den forståelsen har ikke minst den statlige støtten til sivilsamfunnets opplysningsarbeid bidratt til, gjennom økende fokus på samstemtpolitiske temaer og utfordringer, som dermed også har bidratt til at dagens utviklingspolitikk handler om så mye mer enn bistand.
Angår også vår egen utvikling
Utviklingspolitikk i dag angår også vår egen utvikling på en helt annet måte enn før – vår landbrukspolitikk, energi- og klimapolitikk, handelspolitikk, næringsliv- og investeringspolitikk, forvaltning av oljefondet, våpeneksport, kamp mot kapital- og skatteflukt og mye annet.
Det er slik utviklingspolitikk som trengs, om vi skal ha håp om å bidra til en verden der bistand er overflødig.
En fersk rapport fra Kirkens Nødhjelp slo imidlertid nylig fast, at norsk politikk fortsatt er "mer ustemt enn samstemt".
Vi, som folk og nasjon, har ikke ansvar for alt vondt som skjer i verden, men om vi skal følge prinsippet om "do no harm", har vi hvertfall et ansvar for våre egne handlinger. Vi har også ansvar for å bidra i det internasjonale samarbeidet for å skape internasjonale rammevilkår, som ikke rammer de fattige og miljøet, og som gjør det mulig for regjeringer i land med mange fattige å løse sine miljø- og utviklingsproblemer selv.
Hvordan de gjør det, bør i hovedsak avklares gjennom demokratiske prosesser i det enkelte land, slik også vi gjennom demokratiske prosesser må avklare, hvordan vi skal ivareta våre interesser på en best mulig måte uten samtidig å bidra til fattigdom, brudd på menneskerettighetene og miljøødeleggelser i andre land.
Forny debatt
Et opplysningsarbeid som peker fremover mot verdens nye utviklingsmål, den såkalte post 2015-agendaen, kan derfor ikke henge fast i en 70-tallsdebatt om oppslutning om bistanden.
Her har Norges Storting og Regjering i en årrekke ligget milevis foran de fleste andre land i Europa. Det bør de fortsette med. Her har nå utenriksminister Børge Brende en god anledning å videreføre og tydeliggjøre det formål for opplysningsstøtten, han selv la inn i budsjettet for 2014: "å bidra til demokratisk deltakelse og fremme kritisk debatt om utviklingspolitiske temaer".
Det kan han for eksempel gjøre ved å legge til – i tråd med Høyres slagord fra valgkampen – at støtten skal bidra til å få fram «nye ideer og bedre løsninger» på Norges utfordringer knyttet til samstemt politikk for utvikling og samtidig understreke enda klarere enn tidligere, at støtten ikke skal brukes til PR for bistand og bistandsorganisasjoners markedskommunikasjon.
I mødet bliver støtten konkret
